Ett hett tema for tiden, som vi neppe kan unngå å snakke om.
Som vi absolutt bør snakke om...
For alt som får leve i skyggene, vokser.
Og ingenting har vel vokst mer enn teknologi og AI de siste årene.
Skjult bak låste tec-dører.
Og det har vokst seg stort.
Og det kommer til å vokse seg mye større.
For mange, meg selv inkludert, kom AI veldig bardus på.
Det var et emne jeg ikke hadde fått tatt et skikkelig standpunkt rundt, nettopp fordi jeg hadde forventet at det skulle komme på et udefinert tidspunkt i fremtiden.
Og, aldri hadde jeg tenkt på at AI skulle dominere kreative uttrykksformer.
For meg, var AI alltid noe som skulle gjøre de kjedelige oppgavene, de som menneskene ikke orker eller har tid til å drive med. (Helt til de ble lei og tok over verden...)
Kreativitet er ikke en av dem.
Kreativitet er jo akkurat det som får oss til å føle oss litt mer levende og menneskelige.
Det som forbinder oss.
Enten det er å skape musikk, ta vakre bilder, male, skrive, drive med interiør eller utvikle nye produkter.
NÃ¥ er AI over hele Youtube, Facebook, i tekster, i musikk, bilder, videoer, kunst.
AI er kunstig intelligens som har fått kunst-intelligens.
AI gjør at verden går mye fortere fremover, den gjør at vi får effektivisert samfunnet, arbeidsplasser, og kanskje den att på til gir oss muligheten til å jobbe litt mindre, slik at vi kan reise mer, slappe av og likevel tjene penger.
Men igjen, hvis alle skal tjene penger ved å la AI gjøre jobben, hvordan blir det for dem som sitter på andre siden og mottar tjenesten?
Blir det ikke et samfunn med enda mindre menneskelig interaksjon? Et samfunn hvor vi blir vant til at alt er funksjonelt, effektivt og mangler varmen fra følelser, omfavnelse og smil?
Hvor alt vi gjør skjer via teknologi? Blir styrt av teknologi?
Vi er allerde på vei dit. Og vi er allerede inne i en epidemi av ensomhet.
Er vi ikke på vei i feil retning da?
Og hva er det vi egentlig haster mot? Vi er jo så opptatt av at ting skal skje raskere, bedre, effektiviseres. Mot hva? For hva? Har noen satt seg ned og tenkt på det, sånn ordentlig?
Jeg, som skribent og terapeut ønsker ikke å bruke AI til å skrive tekster for meg, hverken her på bloggen eller til meditasjoner for klientene mine. Ikke engang til å gi meg inspirasjon eller til å skrive bedre tekster på engelsk. For jeg vet hvor det lett kan lede hen.
Det kan lett lede inn i avhengigheten av enkelhet.
Det blir så lett å bare overlate det til noe som likevel, muligens skriver bedre.
Mer, politisk korrekt.
Men, da er det ikke mitt verk lengre. Da er det ikke personlig. Autentisk.
Du vil aldri lese noe her som er skrevet ved hjelp av AI.
Det kreative tar jeg meg av. Selv om det tar lengre tid, selv om det kanskje er dårligere.
AI, kan få lov å hjelpe meg med oversettelser, oppsett og å gjøre det enklere å få ut det jeg skaper. Å gjøre alt det jeg ikke kan og ikke forstår, litt enklere. Som en nyttig assistent.
Men, det får ikke skape for meg.
Ikke la det ødelegge for din kreativitet, heller. Vi trenger den.
Mer enn noen gang.
La heller AI få komplimentere, om noe.
Og, forresten, hvis vi ikke skal være kreative og inspirert når vi vandrer på denne planeten, hva annet skal vi gjøre på mens vi er her, egentlig?
Kunstuttrykk er følelsesuttrykk. AI er ikke følelser.
Det blir som å dekorere internett med korrekte og vakre ting - som en utstilling uten dypere substans. Fint, men livløst.
Det er så uendelig mye der ute som er skapt for å gjøre oss avhengige, og hvis vi ikke passer på, tar kontroll, så havner vi lett i det som har blitt normalisert.
En gang var det tobakk, alkohol, snus, lettbrus, gambling. NÃ¥ har listen utvidet seg til gaming, scrolling, sosiale medier og den utvides stadig.
AI er bare enda en ting hvis vi ikke er nøkterne.
Hva tenker du om kunstig intelligens, har det fått innpass i livet ditt, og på hvilken måte i såfall?
Renate